Håkon Blekens Utøya
Utgangspunktet var kanskje Arnold Böcklins Die Toteninsel, et symbolistisk maleri fra 1880-årene, likevel er Håkon Blekens maleri så mye mer enn symbolisme. Eller: det er her symbolismen hører hjemme, som en del av et uartikulert språk, en bit semiotikk: bilder, lyder, lukter, tegn – alt som vi leser noe ut i fra, et språk uten grammatikk. Et bilde som krever mer enn et øyekast, dette før du leser tittelen: Utøya. Den lyse, klare himmelen med skyer, en hvilken som helst sommerdag. Holmer som speiler seg i det blå vannet – man forsøker å klamre seg til de tingene, prøver å ikke se det mørke kaoset som brer om seg på øya. Det er et juv, en utmark; det er Utøya. Spørsmålet er om tragedien som utspant seg i 22. juli 2012 krever slik en mytologisk klangbunn lånt fra Böcklins mørke bilde? Nei, det gjør ikke det. Ikke for oss, ikke ennå – fordi vi fremdeles husker lydene, luktene og bildene. Når det er sagt, rammet ikke denne tragedien oss kollektivt. Den rammet alle, hver enkelt, individuelt og personlig. Den rammet også Bleken. Den rammet også ut over grensene, slik et hvert terroranslag gjør. Ikke minst vil den fortsette å ramme kommende generasjoner, fordi vi endrer oss som samfunn; én persons gjerninger vil påvirke liv som ennå har begynt. Det er der den mytologiske klangbunnen lyder klarest, og derfor er behovet for den så stort, selv om det ikke er vårt umiddelbare behov. Å si noe om Utøya er vanskelig, slik debatten om minnesmerket vitner om. Følelsene er våre, skjøre og overveldende – også for den 87 år gamle kunstneren; Dødens Ø- serien er et resultat av dette. I Galleri Brandstrup kan du lytte til sorgen, vantroen, redselen og sinnet i utstillingen ”Dødens Ø”. Utstillingen står ikke alene, men ledsages av utstillingen ”Nye Malerier” også signert Håkon Bleken. Begge varer til 09. oktober. Utøya, 2012.
Bildet er hentet den 24.09.16, fra http://hakonbleken.no/portfolio/maleri-4/